|
|
|
|
Goddesáhpan/Fjällämmel/Lemen
I år var det lemenår, og det passet bra å ha om lemen i naturfagtimen.
Elevene skrev om lemen og fargelegget ferdig tegning av lemen.
De klippet ut lemen tegningen,og limte de etterhverandre på et langt ark: for å lage et 'lementog- lämmeltåg'.
Fjällammel är vanligen i öpnna fjällområden.
Den är 12-15 cm lång.
Pälsen är gul, rödbrun, svart och orangebrun.
Den väger omkring 100 gram.
Den äter mossor, gräs, och starr.
Den kan få 4-5 kullar med 3-6 ungar i varje kull.
|
|
Nasjonale minoriteter i Norge og Sverige
Nasjonale minoriteter i Norge.
Nasjonale minoriteter i Norge omfatter kvener, skogfinner, rom (sigøynere), romani (reisende) og jøder. Samene defineres som et urfolk. Gruppene har til felles at de har en tilknytning til Norge gjennom å ha bodd i landet gjennom mange generasjoner.
Kilde: ung.no
Sveriges nationella minoriteter och minoritetsspråk.
De fem erkända nationella minoriteterna i Sverige är judar, romer, samer (som även är ett urfolk), sverigefinnar och torne
|
|
Guolit/ Fiskar/Fisk/ Kalat
Mål:
Lære å skille mellom ferskvannsfisk og saltvannsfisk.
Lære navnene på fiskene på samisk,svensk,norsk,og finsk.
Jeg hadde laget 'maler' til hver fiskesort slik at elevene kunne tegne av omrissen til fiskene og fargelegge det mest mulig naturtro. Elevene har fargelagt fiskene og limt på blått A4 ark,og skrevet fiskens navn på ulike språk.
Har brukt 'maler' slik at elevene skulle få best mulig resultat,og at de selv skulle føle at de har laget et bra produkt.
Vi sløyet også to abbor
|
|
Årets måneder på kvensk
Norsk------ Kvensk ------ Finsk
Januar- Januaarikuu- Tammikuu
Februar- Februaarikuu- Helmikuu
Mars- Marsikuu- Maaliskuu
April- Aprillikuu- Huhtikuu
Mai- Maikuu- Toukukuu
Juni- Juunikuu- Kesäkuu
Juli- Juulikuu- Heinäkuu
August- Aukustikuu- Elokuu
September- Septemperikuu- Syyskuu
Oktober- Oktooperikuu- Lokakuu
November- Novemperikuu- Marraskuu
Desember- Desempe
|
| Skibotn kirkegård
Natur-kirkegård,- lyng med furutrær.
Kors-kirkegård som danner 4 ruter. I den første ruta innerst til venstre( A ), er de eldste gravene. Ruta innerst til høyre ( B)er familierute. Barnerekka er første rekke i ruta nærmest til venstre( C). Resten av denne ruta er enkelt personers graver. Nærmest til høyre (D)er nyere graver, familier.
Innvigd i 1921
Første person som ble gravlagt het Ole Kristiansen.
Klokketårnet er gammelt og klokka er tatt ned av sikkerhetsmessige grunner.
Det foreligger planer om utvidelse av Skibotn kirkegård. Det vil bli mot Okseneset. Ved
utvidelsen vil det også komme ny inngang til kirkegården. Det nye klokketårnet vil bli bygd i forbindelse med den nye inngangen. Ved begravelser er tanken å ringe med klokka når begravelsesfølget kommer til synet.
På kirkegården er det flombelysning.
Det er gjerde rundt kirkegården.
Det er også lagt til rette for sommervann, slik at pårørende kan vanne gravene.
Ivgubađá girkogárdi
Luonddo girkogárdi,- daŋas ja beahce girkogárdi.
Ruossa girkogárdi mas leat njeallje oasit:
a) Boareseamus hávddit
b) Bearahávddit
c)Mánáid hávddit
d)Ođđa ja bearahávddit
Girkogárdi vitkkahuvvui 1921.
Vuosttas olmmo gii hávdaduvvui dohko lei Ole Kristiansen.
Biellotoardna lei boaris ja váldojuvvui eret sihkarvuođadihte.
Dat lea mearriduvvon ahte girkogárdi galgá stuoriduvvot, ja de addá ođđa sisamannan.
Ođđa biellotoardna lea máid plánas, ja dat geavahuvvo go hávdádusveahka boahta girkogárdái.
Girkogárddis leat čuovggat, ja áidi birrá.
Sáhtta máid čáhccet lieđiid geasseáiggi, go doppe lea čáhceluoihttán.
|
| Russestøttene
I Skibotn ble det etter 2. verdenskrig reist minnestøtter over falne russiske soldater. Soldatene mistet livet i perioden 1941-1945. Der minnestøttene står, var de russiske soldatene gravlagt. Alle likene er gravd opp og fjernet. De ble sendt til Tjøtta og lagt der.
I Skibotn finnes det 3 slike støtter. Hver 17.mai er det høytidelig kransenedleggelse ved den ene støtta som er tvers over vegen fra Skibotn kirkegård. De siste somrene har det også blitt pyntet ned russiske kranser ved en av de andre støttene.Denne er nært E8, på østsiden av vegen, oppe ved Elvestad /Lulle.
Den tredje minnestøtta er i Nallovuop`pe.
Ruoa muittogeađggit
Maŋŋel 2. máilbmisoađi čeggejuvvojede muittogeađggit ruoa soalddáhiid badjel geat masse heahkka jagi 1941- 1945.
Sii ledje álggos hávdajuvvon geađgiid lahka. Maŋŋel sirdojuvvo rupmáat Tjøttai.
Ivgubađás leat golbma ruoá muittogeađggit. Juohke 17. beaivvi miessemánus bidjojuvvojit lieđit muittogeađgai mii lea Ivgubađá girkogárddi guoras. Maŋŋemus geasiid lea okta dáin geađgiin čiŋaduvvon ruoa lieđđekránsaiguin. Dat geađgi lea E8 guoras, Elvestades/ Lullis.
Dat goalmmat muittogeađgi lea Nállovuohpis.
|
| HOTTEN
Hovedhuset ble bygd i 1915. Der var også fjøs, badstu, sjå og utedo. Nede ved sjøen hadde de naust, fiskehjell og brønn. Furuli er gårdsnavnet, og ligger ca 1000 meter sør for Røykeneselva.
Familien Lydia og Jens Rasmussen bodde der sammen med sine ni barn.
Huset ble solgt og i dag eies det av Norsk-Finsk forening. Det er planer om at Hotten skal bli til
Hotti kvengård.
Päärakennus on rakennettu vuonna 1915. Pihapiirissä oli myös navetta, sauna, vaja ja hyysikkä. Meren rannalla oli venevalkama, kalajälli ja kaivo. Tilan nimi on Furuli ja se sijaitsee noin kilometrin Røykneselva eteläpuolella. Tilalla asuivat Lydia ja Jens Rasmussen ja heidän yhdeksän lastaan.
Talo myytiin ja nykyään sen omistaa Norja- Suomi- yhdistyksen omistuksessa. Suunnitelmissa on, että Hotten suojeltaisiin Hottin kveenitilana.
Váldoviessu huksejuvvui jagi 1915. Dállui gullo máid návet, sávdni, áitti, ja olgohivsset. Mearragáttis lei fanásviessu, guollejiella ja čáhcegáivo. Furuli mii lea báikki namma, lea sulli 1000 methera lulabealde Suovvajoga. Lydia ja Jens Rasmussena beara orro báikkis.Sunnos ledje ovcci máná.
Viessu lea vuvdojuvvon Dáru- Suoma ovttastussii, ja galga addat kvenadállu.
The mainbuilding was built in 1915. There was also a cowshed, sauna,outhouse and outdoor wc.
Near the building, at the seaboard, was a boathouse, place for drying fish,and a well.
The name of the place is Furuli, and it`s nearly 1000 metres to the south of a little river called Røykeneselva. Lydia and Jens Rasmussen and their nine children lived there.
The building was sold to Norwegian-Finnish association, and it`s planned to became a «kvenhouse»(kven: descendantes of finnish people who moved to Norway at 1700-1800 century).
|
| Den ugjestmilde hytta
Vi var på flytting med reinflokken fra Guolasjavre i Kåfjord til vinterbeite øst for Kautokeino. Dette var i november måned, og det var klart og bitende kaldt på fjellet. Under arbeidet med å føre reinen innerst i Nordreisadalen, måtte jeg krysse en islagt elv. Denne elva var omlag en meter dyp og fem til seks meter bred. Det gikk ikke likere til enn at jeg gikk gjennom den tynne isen og falt nedi det kalde vannet. Selv om jeg var godt kledd med skinnklær, ble jeg gjennomvåt. Jeg begynte straks å fryse og skjelve, og klærne begynte etter kort tid å stivne av kulden. Jeg visste at jeg måtte komme meg i hus om jeg skulle berge livet. Det hadde seg slik at det bare var en hytte i mils omkrets, men denne hytta var jeg lite villig å ta inn i. Mellom oss flyttsamer het det seg at det ikke var fred å få der. Hadde jeg hatt valget, ville jeg aldri tatt inn på denne hytta, men jeg måtte inn koste hva det koste ville.
Da jeg kom fram, var det ved der, og jeg fikk fyr i ovnen. Jeg kledde av meg de våte klærne og hengte dem opp. Jeg la meg på brisken for å få varmen tilbake i kroppen. Det begynte å bli mørkt ute, og det eneste lyset inne i hytta var fra ei åpen ovnsdør. Da jeg etter hvert fikk varmen tilbake, ble jeg søvnig og begynte å slumre.
Jeg mistet etter hvert begrepet om hvor lang tid som var gått, jeg hverken sov eller var ordentlig våken. Etter at jeg hadde ligget der og halvsovet en god stund, våknet jeg av at jeg hørte noen nærme seg hytta. Jeg syntes dette var besynderlig, men regnet med at det måtte være min bror som også drev med flytting av flokken. Mens jeg lå og lyttet, hørte jeg lyden av fotspor i snøen. Lyden ble stadig sterkere, og jeg tenkte at det likevel ikke kunne være min bror. Jeg hadde hørt lyden av hans føtter i snøen utallige ganger før. Den som var utfor, tok mye lengre steg enn bror min noen gang hadde gjort. Det var en lang pause mellom hver gang en fot traff snøen.Jeg satte meg opp. Jeg begynte å tenke på det som var blitt sagt om hytta, om at det ikke var fred å få her. Da hørte jeg med ett en person komme inn yttedøra og inn i bislaget. Døra inn til rommet ble langsomt åpnet. Det jeg så da, ser jeg i dag fortsatt for meg. Inn kom en skinnkledd person. Men det var ikke hele personen. Han var så stor at bare kroppen fra midjen og ned var inne i rommet. Overkroppen så jeg ikke, men fornemmet at den var utenfor og over hytta.
Jeg heftet ikke å få på meg de halvtørre klærne og komme meg ut. Jeg kom meg med stor møye og besvær til vår egen hytte som var flere mil unna. Sliten og trøtt låste jeg meg inn til hvile.
Flere personer som har vært på denne hytta, sier at det er et sted med evig uro. Det er ikke noen flere som har sett dette høye, skinnkledde vesenet, men det er heller ikke noen som har fått sove ordentlig der.
Noen har fortalt at det var en mann som druknet i et vann i nærheten av denne hytta. Hvorfor ufreden har kommet til denne hytta, forblir likevel nokså ubesvart. Jeg har holdt meg unna siden. Aldri vært fristet til nytt besøk.
KILDE:
«Det uforklarlige Nord-Norge. Levende sagntradisjon fra landsdelen»
Av Roald Larsen.
|
| DET SPØKER PÅ SUOMIJÄVRE
Denne historien utspant seg på slutten av 1970-tallet oppå fjellet ved finskegrensa, ved et vann som heter Suomijävre. Det ligger cirka åtte timers gange fra Guolas i Kåfjord kommune. Det er en fin gåtur, for det går en gammel kjerreveg opp.Halvparten av vannet ligger på den finske siden av grensen, den andre halvparten på den norske. Området rundt er preget av fjell-landskap; myrer og låge åser. Ved vannet lå det ei lita hytte før i tiden i en liten gressbakke. Denne var åpen for alle fjellfolk.
Denne historien handler om da Jon, ekteparene Helene og Petter, Klara og Bjørnar, dro til fjells for å fiske i september måned. De var slitne og sultne da de kom opp til Suomijävre, så de gikk inn i hytta for å ta seg en matbit. Der inne var det alt annet enn rent, og alt tydet på at det hadde vært en fuktig fest der. Det var så ille at de to ekteparene bestemte seg for å slå opp telt ved siden av hytta, men Jon derimot mente at han skulle klare å sove der. Han var ungkar og godt vant til rot.
Da de hadde gjort unna de praktiske gjøremål, ville de ut for å prøve fiskelykken. Jon hadde med seg gummibåt., så han dro over finskegrensa mens de andre stod på land og fisket med stang. Da de hadde stått der en stund, kom det tett tåke sivende over vannet mot dem, og med ett hørte de et skrik som lignet daumål. Noen rein stod og beitet like ved, de reagerte momentant og samlet seg i flokk. Bjørnar og Petter speidet engstelig etter Jon, men til deres store lettelse så de han komme padlende mot dem. Kvinnfolkene ble sendt for å se hvordan det stod til med teltet. De kom ikke langt før de ikke torde mer og måtte snu. På vei til fiskeplassen møtte de mennene inklusive Jon. De gikk alle sammen tilbake til leirplassen for å spise kvelds. De var en nydelig kveld. Tåka var forsvunnet, fullmånen stod på skyfri himmel og speilte seg i det blikkstille vannet. Da de hadde hygget seg i mange timer, gikk Jon til hytta for å legge seg mens de andre krøp inn i soveposene sine i teltet.
Senere på natta måtte Helene ut for å tisse. Hun torde ikke gå alene så Petter måtte være med henne. De skulle gå forbi hytta da de hørte lyder innenfor. Det var høylytt prating og lyder av stoler som ble trekt bortetter gulvet. De trodde først Jon hadde fått besøk og bestemte seg for å smugtitte gjennom vinduet for å se hvem det var han samtalte med. Inne i hytta var det stilt og rolig. Jon lå og sov i sin dypeste søvn. De kjente det gikk kaldt nedover ryggen og snudde seg og sprang alt de maktet ned til teltet.
Neste morgen hørte de med de andre om de hadde hørt det samme som dem, men nei, de andre inklusive Jon hadde sovet som en stein. Sammen ble de enige om at det var nok best å komme seg derfra.
De er ikke de eneste som har opplevd merkelige ting på hytta.Ingen samer ville overnatte der, og vante fjellfolk valgte heller å sove ute i telt. Hytta er nå revet ned, og det er blitt bygd ei ny hytte. Om nedrivningen skyldes de mystiske hendelsene, vet jeg ikke, men de fleste påstår at det er derfor.
Sagnet er hentet fra boka: «Det uforklarlige Nord-Norge. Levende sagntradisjon fra landsdelen» av Roald Larsen.
|
| KA HUSDYRAN VÅRES HEITTE
Av Reidun Mellem
Marta og Erna
Stella og Stjerna
Harmen og Haban og Halton og Hag
Laska og Lona
Blakka og Brona
Fo-ola fola hestan til fjells en sommardag!
Morlik og Mildros
Kranselin og Kveldros
Litago og Linderos og lille-stuten Tor
Dagros og Dokka
Svana og Sokka
Ko-o-se kosse ky-yrn, - å komme no til mor'.
Brita og Gulla
Prikken og Tulla
Baldrian og Boillan og stangvisveren Poff
Silke og Sina
Lillemor og Lina
Ki-ira kira sauan - gå pent og ikke knuff!
Bæsa og Snipa
Gråmor og Stripa
Krokhorn og Trampe med lang og tjafsat fjell
Tiksa og Siri
Skratt og Bikkohiri
Gi-itse gitse geiten så høgt i ur og fjell!
Enno for 25 år sia var det mye husdyr i fjøsa rundt omkring i bygdene våre: kyr, sauar, hestar, ein del geiter, høns. No står mange fjøs tomme kyr og hestar har minka svært i tallet geite-holdet har gått over til å bli stordrift hist og her, mens sauane enno innehar stillinga som det bortimot vanlige husdyret på småbruka.
Alle husdyra hadde namn og desse namna er no i ferd med å forsvinne ilag med husdyra. Årboka bad om hjelp til å ta vare på denne viktige delen av lokalhistoria vår, men svært få har sendt oss noko. No ber vi dykk igjen: Send oss namn på husdyr av alle slag, barn og ungdom har bruk for det du veit på dette området! Dei gamle kunne også lese mot museplagen når tørrhøyet skulle i hus. Hjelp oss til å ta vare på slike vers enten dei er på norsk, finsk eller samisk! Send inn til Årboka v/Reidun Mellem, 9020 Tromsdalen.
Så seier vi takk til 7.klasse på Elvevoll skole som har sendt oss ei fin samling namn.
Årboka i undervisning
Av Anne Eriksen, klasselærer i norsk, 7. kl.
Elvevoll skole har i flere år arbeidet med å bruke årboka i lokalmiljøundervisninga. Årboka passer svært godt integrert i flere fag.
I år har elevene i 7. kl. tatt utfordringa fra reportasje i lokalavisa der redaksjonen spør etter husdyrnavn. Dette er satt inn i det lokale lærerplanarbeidet. Elevene har laget intervju som de har gjort på fritida. Vi har fått inn flere folk i skolekretsen, og vi har spurt foreldrene. Vi fikk en fin læringssituasjon der lokalmiljøets dagligliv blei satt i fokus.
Elevene oppsummerte at de samme husdyrnavnene har gått igjen og er fortsatt levende i flere deler av kretsen.
Forarbeidet til intervjuene var arbeid med tidligere årbøker, der vi laga en oversikt over stoff fra Storfjord kommune. Vi fikk et innblikk i stoffutvalg og lokale skribenter, og både elever og lærere har evaluert arbeidet som interessant og lærerikt. Dette arbeidet er også knytta til arbeid med Avis i skolen.
Elever i 7. kl.: Anne, Inger, Jan-Erik, Jan-Hugo, Morten, Kim-Hugo, Rune, Thomas.
Storfjord-prosjektet
Tema: Gamle husdyrnavn
Intervju v/7. kl. Elvevoll skole, oktober 1989
Geit:
Snehvit
Flicka
Kvitkolla
Guri
Sjefen
Blåmaja
Lady
Spragla
Nøkla
Petra
Dutti
Brunkolla
Svarthalsen
Fjellgeita
Krona
Sokken
Spisshorna
Bæsa
Seljespisaren
Rolig
Stangern
Sortepia
Bjellgeita
Fjellbrud
Gulla
Visa
Brunetta
Streifa
Blåmann
Gråmor
Siri
Pjusken
Ku:
Perla
Bjellkua
Morlik
Rosa
Litago
Vona
Stjerna
Kveldsros
Blomsten
Rødkoll
Røsid
Rødlin
Svartsia
Kviga
Rausida
Dagros
Gullrosa
Lindego
Fagerlin
Sau:
Dokka
Silka
Tulla
Hoppetulla
Gjøken
Svarten
Steigar
Grådokka
Koffen
Lilla
Lillemor
Langøre
Hare
Strømpa
Silkeline
Krona
Svarthosen
Fjellhøna
Bjellsauen
Veiskrapa
Stjerna
Pia
Prikken
Svartdokka
Ræven
Kjappfot
Bjellemor
Brita
Silke
Hest:
Høvding
Bruna
Benjamin
Svarteper
Liljan
Bruna
Svarten
Blakken
Pelle
Stolpehesten
Trygg
Rona
Tora
Høne:
Tuppen
Spagetti
Gullhøna
Hakkesnipa
Skraphøna
Ugresshøna
Svartstjerten
Sparkehøna
Brunprikken
Meljakob
Kykla
Bruna
Egghakke
Hyla
Sjæfen
Trollhøna
Frå E. Sollund, Jøkelfjord:
Navn på kyr:
Rødsi
Blomstra
Palma
Juna
Svana
Løva
Menneske og miljø i Nord-Troms
Årbok 1989, s. 72
|
|
|
|
|
Natur og miljø
Finsk - Suomi