Her er du: Startsiden
Kontakt/ informasjon

Sjøsamisk mattradisjon
Tradisjonelle sjøsamiske retter fra Manndalen/Ollmáivággi i Gáivuotna/ Kåfjord i Nord Troms. Rognbollsuppe: Ingredienser: fersk rogn av torsk eller sei litt melk et egg tørrkjøtt av sau i terninger farin Lag boller ut av denne deigen. Bollene skal kokes sammen med kjøttsuppe i 15-20 minutter. Kjøttsuppe: Ingredienser: sau kjøtt med bein for å få kraft litt havregryn poteter kan tilsettes suppen hvis ønskelig Kok kjøttsuppe som vanlig, tilsett rognbollene mot s

  Mat og helse
Les mer »
Origami- Papirbretting: fotoramme
Både barnetrinnet og ungdomstrinnet ved Skibotn skole har hatt papirbretting som tema i kunst og håndverkstimene.De har blant annet brettet fotoramme som det først kommer oppskrift på her. Utstyr: Et A4 ark i ønsket farge.Vi har brukt farget kopipapir i arbeidet, og et 10x15 cm kartong i ønsket farge. Når du klikker på bildene får du bildene i stor størrelse.

  Kunst og håndverk
Les mer »

Skalleband/Vuoddagat
Samene har i sin tradisjon fra lang tid tilbake brukt vevde band til skaller,komager og «biekso»(fabrikk produsert skinnsko som også brukes til kofte). Bandene brukes til å «surre» rundt skaftet på fottøyet (foten) på en spesiell måte. Dette for at fottøyet skal holdes på foten, og at det på vinterstid er/ var veldig praktisk; slik at snøen ikke kom i fottøyet, eller at vann ikke kom i komagen. Bandene veves med en grindvev laget av tre eller horn av rein.Hver kofteslag har tilhørende band som

  Kunst og håndverk
Les mer »
Fra èn til tjue på finsk.

Tallene 1-20 på finsk Lær deg å telle til tjue på finsk her og nå! 1=Yksi 2=Kaksi 3=Kolme 4=Neljä 5=Viisi 6=Kuusi 7=Seitsemän 8=Kahdeksan 9=Yhdeksän 10=Kymmenen 11=Yksitoista 12=Kaksitoista 13=Kolmetoista 14=Neljätoista 15=Viisitoista 16=Kuusitoista 17=Seitsemäntoista 18=Kahdeksantoista 19=Yhdeksäntoista 20=Kaksikymmentä

  Finsk - Suomi
Les mer »

Folketru og fortellertradisjon
Avskrift av «Folketru og fortellertradisjon» av Reidun Mellem- Menneske og miljø- Årbok for Nord Troms. Folkeminnetradisjonen og fortellerkunsten har stått sterkt her i Nord- Troms.Da J.Quigstad rundt århundrskiftet dreiv og samla inn stoff til 4-bandsverket «Lappiske eventyr og sagn», så fann han så mykje god fortellerkunst i Lyngen- området at han måtte lage ei heil bok med dette stofftet, og endå ta med ein slump Lyngen- stoff i nste bok også. Historiene frå Nord- Troms er serleg spunnen omkring huldra (under-jordiske) og draugen, men vi har også historier om skrømt (spøkelse), gjenferd og ganning, om kjempen (stallo) og om «bøla». Den sistnemnte var ein litt udefinerbar figur – eit skremsel som blei brukt overfor ungane når dei f.eks. Ikkje ville komme inn, men fortsette med leik og stråk etter at det var blitt mørkt. Då fikk dei gjerne høre at no måtte dei bare passe seg, for no ville nok «bøla» komme og ta dei. Huldra (haldi)- fortellingar er det mange av- frå heile landet. Huldra kan skape seg om- til ei vkker jente eller ein staut gut- og vil då gjerne ha tak i eit menneske å gifte seg med. I tillegg lokka dei då gjerne med stor rikdom. Ho kunne også bytte ut udøpte barn med sine eigne, så derfor måtte foreldra passe på at det låg ei salmebok, eller noko av stål i vogga til den udøpte. Ein slik ombytta huldreunge ville vise gjennom underleg oppførsel, vere sky og lite omgjengelig. Enno eksisterer ordet «byting» om folk som er ekstremt lite «før seg». Tradisjonen kan også fortelle korleis huldrefolket kom til: Eingong Vårherre gjesta Adam og Eva, så hadde mor Eva ikkje fått flidd og vaska alle ungane i familien. Dei uflidde gjømte ho derfor bort i skogen. På spørsmål kor resten av barneflokken var, svarte ho at det visste ho ikkje- dei hadde visst gjømt seg vekk.Då skal det ha blitt svart: « Det som er gjømt- lat det forbli gjømt». Det er då bakgrunnen for «dei underjordiske», som lever i berg og haugar. Draugen, derimot, er ein figur som er knytt til sjøen. Det gammal- norske ordet DRAUGIR betyr eigentlig «dauing» eller «gjengangar»- men det har etter kvart gått over til å bety folk som har drukna i sjøen. Ordet «sjølik» blir enkelte gonger nytta i slike historier. For oldeforeldra våre var draugen enno ein trugande realitet.Han hadde skinnklede, segla i ein halv båt, og viste seg når folk skulle bli borte på havet. Ein spesiell form for gjengangar var UTBOREN (Gammalnorsk utburdr)- eit barn som var boren ut, eller barn som døydde utan å vere døpt. Det er gått over tl å bety barn som er født i dølgsmål og begravd utan å komme i vigd jord. Slike vil då gå igjen og be om å bli døpt- be om namn. Den finske forskaren Lassu Sarissala frå Åbo har samanlikna folketru- tradisjonane i Nord- Noreg og Nord- Finland, og har funne ut at kvenområda her har mist ein del av «personane» i finsk fortellertradisjon. Det gjeld figurane i skog og innsjø- og dessutan husbeskyttaren. Desse figurane er ikkje blitt påvist i kvensk tradisjon her oppe, slik ei vel skulle vente, sidan dei er så vanlege i nordfinsk folketru (kanskje kan vår «bøla»- som utvilsomt bor i skogen- vere sin rest av ei slik finsk folketru). I Finland er det heller ikkje huldra som byter barn- det er det djevelen (birro) som gjør. Kvenane her oppe har akseptert norsk tradisjon på dette området, slik dei også akseptert draugen. Han finst ikkje i finsk tradisjon. Stallo (kjempen), derimot, er ein person frå samisk folketru, og trivst godt i folkeminne- tradisjonane her oppe. Så langt Lassi Sarissala. Her følger så ein smakebit av fortelle- tradisjonen i Nord- Troms, og så håper vi at folk som kan slike historier- eller som veit av noon somer særleg flink til å fprtelle- vil ta kontakt med kulturkontoret i kommunen sin. Det er viktig å ta vare på dette stoffet mens det enno finst. Han «Jern- Hilmar» av Johan Dalheim Han Jern- Hilmar var et redskap for vonde makter, og kunne mer enn sitt fadervår.»Han har kontakt med dauingan», sa folk.Attenhundretallet gav rikelig grobunn til respekt for folk som han Jern- Hilmar. Han kunne tyrannisere hvem som helst, og gikk ikke av vegen for noen ting for å oppnå sin vilje. Vel tre mil borte bodde en kar som het Anton. En dag han satt og bøtte garn, kvakk han til, for utenfor stod Jern- Hilmar. «Ka i Jessu navn e det no», sa han og skyndte seg ut.»Dotter di, ho Ane, ska bli kjærringa mi» sa han Jern – Hilmar.»Ho får gjøre seg klar til høsten- då kjem eg å heinte ho». «Nei, dotter mi får du såvisst ikkje», sa han Anton.» Ho e jo bære banongen einno. Du fårheiller se deg om etter et voksent kvijnnfolk».Han tenkte med gru på hvordan hun ville få det sammen med Jern- Hilmar. Dessuten så hadde hun allerede en kjærest. Det mørknet i ansiktet til han Jern- Hilmar. «Det blir som eg har sagt, om du vil overleve neste sesong». Han snudde seg brått og gikk.» Gud forbarme seg over oss»sa han Anton og sette seg ned på trappa.Aldri hadde han følt seg så maktesløs. «Aldri i verden om eg gifte meg med han» sa ho Ane.»Ja før ska eg dø». Hun torde simpelten ikke bli heime lengere. «Du pappa «, sa ho, «eg blir med deg til Finnmarka» Som sagt, så gjort. Da Anton seilte til Honningsvåg på fiske det året, ble ho Ane med som mannskap. Ane var til god hjelp ombord, dyktig og sjøsterk som hun var. Men fangstene var dårlige- ja det dårligste som Anton hadde opplevd gjennom alle år. Det var som intet ville lykkes. Mismotet ble større og større, og det føltes tyngre og tyngre å ro ut. En dag de kom roende inn uten fangst, føltes båten ekstra tung. Ja det var nesten som om de aldri ville nå land. Inne på havna kom en fremmed båt roende forbi.»Ka e de dokker slæpe på?» ble det ropt. Anton stirret på kjølvannet, men så slett ingen ting. «Dokker slæpe på nokka», ble det ropt på nytt.»Fortsette dokker slik, betyr det dauen førr dokker begge». Han Anton skjønte nå sammenhengen, og at det stod om liv.»Kain dokker hjelpe oss, så vær så snill....», ropte han Anton tilbake. «Møt meg i kveld dær ute på det ytterste nesset, klåkka tolv presis», ble det ropt fra den andre båten, som rodde bort med god fart. «Eg tør ikkje gå», sa ho Ane da de nærmet seg nesset». «No kjæm du» sa faren kvasst og hugg neven i skulderen. Hun fulgte godvillig med. Fremmedkaren var allerede kommet. Han satt ytterst på nesset, like ovenfor tangfjæra, og snudde seg ikke engang da de kom. «Sett dokker ne», sa han, «hær rett bak meg- og bli sittanes tel eg sei fra, uansett ka som heinne, om dokker vil berge livet». Han satt og rugget på seg, og småsang for seg selv. Det hele føltes så nifst, at de begynte å lure på om fremmedkaren foran dem var et menneske eller noe annet, der i skumringen. De fikk ikke anledningen til å fundere mer på det, for opp av havet kom det plutselig en draug, storvokst og skremmende, og liksom uten ansiktstrekk. De våget ikke å se på han, men klamret seg til hverandre der bak ryggen til fremmedkaren, som satt rolig uten en bevegelse. «Ka e det du vil?» Røsten var så grov og hul at de fikk frysninger nedover ryggen. Begge var de for skrekkslagne til å oppfatte hva fremmedkaren svarte, men plutselig var draugen borte. «No kain dokker gå», sa fremmedkaren. «No blir dokker ikkje plaga mer». De fikk ikke sove denne natta, og det ble ikke rodd fiske den dagen. Tidlig samme morgen var han Jern- Hilmar ute på fjorden og fisket, sammen med en som hette Peder. Plutselig ble Jern- Hilmar stiv i ansiktet. «Ser du dein karen dær?», sa han og pekte ut i fjorden. En stor hval kom svømmende inn mot båten. «No e vi ferdige, begge to», sa han Jern- Hilmar, for han visste at draugen han hadde sendt nordover, hadde tapt mot en sterkere makt. «Det e einno håp», sa Jern- Hilmar da hvalen nærmet seg båten. Så ropte han med høy røst:»Fra i dag ska eg bruke livet tel å helbrede folk- Han Peder ska være vitne mitt på det». «Bekreft det», sa han tel Peder, som holdt båten opp mot vinden. Og det gjorde Peder i siste liten. Hvalen slo med halefinnen i det samme den dykket like ved båten.Slaget falt fra båten, som ellers ville ha blitt knust til pinneved. «Gudsjelov», stønnet Jern- Hilmar. «No ror vi på lainn». Han visste om et kvinnfolk som lå syk der oppe. Og gikk rett inn. «Stå opp, førr no e du frisk», sa han til husets frue. Hun hadde ingen tro på at hun var frisk, og ble rolig liggende. Då gikk han Jern- Hilmar bort til senga, rev dyna av ho, og sa ganske kvasst:»Står du ikkje opp, så ska eg ligge me deg». Hun skvatt så hun hoppet ut av senga, og kom seg ut til husbonden sin. Jern- Hilmar hadde slett ikke noe godt rykte, det visste hun. «Se, e du blitt frisk?», spurte husbonden. Og først da oppdaget hun at det var tilfelle. Det var Jern- Hilmar sin første helbredelse, og det skulle senere bli mange fler, for han holdt det løftet han hadde gitt på fjorden denne selsomme morgenen engang på attenhundretallet.
  Norsk
Les mer »
Huldrer-bytting/Háldi, gufihtar-lonohas
For lenge siden fikk en same kone en pen svart håret guttunge, barnet var både snill og blid. Da ungen var noen uker gammel glemte foreldrene å sette noe av sølv eller stål i komsa, mens ungen var alene hjemme om dagen og sov. Noe de vanligvis pleide å gjøre, slik at ikke huldra/gufihttar bytter barnet med sin egen stygge unge eller en gammel syk gufihtar. Når moren kom hjem, oppdaget hun med engang at barnet var forandret, slik at hun ikke kjente igjen sitt eget barn. Moren fortsatte å mate og pleie barnet som før, men det hjalp ikke i det hele tatt. Etter en stund, kom det en gammel reindriftssame på besøk. Da han så ungen, undret han seg og sa: Er barnet blidt byttet av en hulder, når den er så forandret? Og ikke har den vokst, siden jeg var her sist!! Forelderene fortalte at de hadde latt barnet være alene og glemt å legge noe av sølv eller stål komsa, som beskytter barnet mot at huldra skal ta den.....fordi sølvet blender øynene til huldra, slik at hun ikke ser barnet!!!!!!! Da skjønte foreldrene at gufihtaren/ huldra hadde tatt barnet deres. De hadde begge undret hver for seg, men ikke tort å fortelle om sine mistanker til hverandre. Hva nå? Den gamle kloke reindriftssamen visste råd. Han ba moren om å koke grøt, men så lite som mulig. Og deretter skulle hun spa den i den største gryta hun kunne fine i huset. Hun skulle sette den på bordet og legge så mange skjeer som over hode mulig ved siden av gryta, slik at man skulle tro at det var mange som skulle bli mettet av grøten. Så skulle alle gå ut av huset. Moren skulle stå utenfor ytterdøren og se inn i nøkkelhullet. Hun skulle være helt stille, helt til noe spesielt skjedde. Da skulle hun fort åpne døren og selv smyge inn. Det ble gjort slik den gamle reindriftssamen hadde rådet dem til å gjøre. En stund senere, da moren lenge hadde kikket inn i nøkkel hullet, da så hun noe. Barnet våknet, sto opp og gikk mot bordet. Moren syntes at barnet så ut som en gammel mann. Så hørte hun hvordan barnet undret seg: Voi så forferdelig mange som skulle spise. Hvordan skal de bli mette? Voi- det var jo så lite av den gode grøten. For voksne er dette bare så man får en liten smakebit på tunga. Mannen tok seg til skjegget og skulle av misunnelse spise hele grøten. Men plutselig åpnet moren døren og smatt fort inn. Mannen ble skremt, løp og hoppet i full fart i komsa. Men når han i hastverk skulle bre dyna over seg, så satte han fast den ene foten og den forble en gammel manns fot.... Etter på kom reindriftssamen tilbake. Moren fortalte med tungt sinn, at om hva som hadde skjedd og spurte så om råd. Reindriftssamen ba moren ta med barnet og dra noen hundebjeff bort fra huset, til en stor tue. Der skulle hun kle av barnet og sette barnet til å se mot nord. Den gamle reindriftssamen kom med kvister som han hadde tatt fra trærne i nærheten. Han ga kvistene til moren og ba henne om å rise barnet. Men først skulle hun klapse barnet 3 ganger. Barnet begynte selvfølgelig å skrike. Da kom en tynn kvinne løpende og hesende, hun holdt en pen svart håret guttunge. Kvinnen kom nærmere og sa: ikke ris min gamle far, slik at han dør. Far er uskyldig, se her er din skitne unge. Slik fikk foreldrene tilbake sin guttunge, og den gamle reindriftssamen ble gudfar. Etterpå fikk de mange barn, de husket alltid på å sette noe av sølv eller stål i barnas komse..... Og huldrene fikk aldri sjansen til å bytte om barna deres! Kilde: ukjent LONOHAS Dolin elii okta almmai, gean áhkká riegádahttii bárdemáná, mii leai sihke liekkus oaidnit ja maiddai muđuige hávski. Mánná leai dal moatte vahkosaš ja leai muhtun beaivvi báhcán okto vissui. Go eadni bođii sisa, de leai mánná dan botta rievdan nuvt sakka, ahte eadni ii šat oppa dovdange mánás, ja vaikko vel son divššui dan dego ovdalge, de dat ii maidege veahkehan- mánná rievddai ja fasttui beaivve beaivvis. Muhtun áiggi das maŋŋil bođii okta boares badjeolmmái, ja go son oinnii dan máná, de dajaj dallánaga, ahte háldi (gufihtar) lea lonuhan máná. Vánhenguovttus jáhkiiba maid dan. De gohčui dat boares badjeollmái eatni vuoššat buvrru, nuvt uhccánas go vejolaš, ja goaivut dan stuorimus gazzangárrái, mii viesus gávdno, ja bidjat dan gári beavddi nala ja basttiid gazzanláhkái nuvt ollu go čáhket birra gárreravdda. Dasto galget buot olbmot mannat olggos viesus, ja eadni galgá divvut iežas olggobeallái uvssa, uvssa duohkái, ja guovlat sisa čađa čoavddaráiggi. Juos de áicá maidege erenoamážiid máná hárrái, de galgá fáhkestaga rabastit uvssa ja mannat sisa. Dál dahkkojuvvui nugo badjeolmmái leai gohččon.Go eadni leai oanehaš guovlan, de áicá, ahte mánná lihkai vákkus bajás ja manai beavdegáddái ja orui leame eatni čalbmái dego ollesšattot olmmái.De gulai eadni go mánná vuovgigođii: -Vuoi harbmat, man ollu olbmot galget dál gazzat, ja mainna galget gallánit, go buvru lea nuvt uhccán! Eadni rabastii dal uvssa hoahpus ja gáhčaldahtii sisa.Mánná viehkalii hoahpus ja galggai gokčalit iežas vággui gokčasa vuollái, muhto ii eannehan oažžut goappaš julggiides gokčasa vuollái- nubbi juolgi bázii olggobeallái vággoravdda heaŋgát ja bisui ollesšattot juolgin. De bođii dat boares badjeolmmái fastain ja gohčui eatni váldit máná ja mannat viehka gaskii eret viesus muhtun bovnna lusa, nuolahit dan álás ja bidjat bovnna nala. Ieš buvtii son ovtta rissi, golmmašlái muoras oktii bárgiduvvon, atti dan eadnái ja gohčui máná dainna rissiin spiddestallat. Mánná riemai dal dieđusge harbmadit riehčugoahtit jápma giela rádjái. De áicái eadni, ahte okta čáppa rivgonisson boahtá ovtta viega ja guodda čáppa bárdemáná su fátmmistis, ja go lahka bođii, de čurve: -Ale mu boares áhččeriebu jámas risse! Gea, dá lea du durdemánná! Nuvt oaččui dat eadni su ohcaluvvon mánás ruoktot. GUFIHTAR- KONEN OG DE TO BORTKOMNE BARNA En gang gikk to barn ut i marka.Den eldste var enstelig, mens den yngste var modig. De gikk så langt at de gikk seg vill i en skog.Da solen var gått ned , begynte det å mørkne og de tok seg til å gråte. Da kom en gufihtar- kone til dem, tok dem i hånden og leidde dem med seg. Den eldste gråt fremdeles, mens den ygste tidee stille og fulgte villig med. Da de kom til gammen, ga gufihtar- konen dem mat. Den eldste spiste ikke noe, men bare gråt og ville hjem igjen. Den yngste åt alt han fikk med god apetitt. Derfor likte de underjordiske han godt, fordi barnet var fornøyd med alt. Den eldste likte de ikke, fordi han var engstelig og gråt.De underjordiske spurte: -Hva feiler det deg, siden du gråter så fælt. -Jeg vil hjem! De tilbød han mange vakre og kostbare gaver, men han brydde seg ikke om det. Derfor ga de han ofte ris, men ingenting hjalp. Derfor rådslo de seg i mellom: -Det er best å føre han tilbake til det samme stedet hvor han ble tatt. Så gikk gufihtar- konen for å føre han tilbake til det samme stedet hvor hun hadde tatt han, og lot han igjen der. I mens var de gått ut for å lete etter de to bortkomne barna, og de fant det ene barnet i skogen. De spurte : -Hvor er broren din? -Noen fremmede folk har tatt min bror Ola, svarte han. Da skjønte folk at at det var de underjordiske som hadde tatt han. Derfor spurte de: -Tok ikke de fremmede deg da? -Jo det gjorde de, svarte han, men jeg var redd dem og gråt til de førte meg tilbake. -Ga ikke folkene dere noe å spise? -Jo, det gjorde de, men jeg spiste ikke noe, svarte barnet. For de som ikke spiser deres mat, slipper unna. -Spiste din bror Ola? -Ja, han spiste, svarte barnet. Derfor måtte den yngste være gufihtar hele sin levetid. GUFIHTTARGÁLGU JA GUOKTE LÁHPPON MÁNÁ Muhtumin vulggiga guokte máná meahccái vázzit. Boarrásut leai árgi ja nuorat leai roahkat. Soai vázziba nuvt guhkas, ahte čádjádalaiga muhtun vuovddi sisa. Go beaivvaš leai illošan, de veaigugođii ja soai čierrugođiiga. De bođii gufihttargálgu, válddii sutno gihtii ja láidii mielddis. Boarrásut čierui ain vela muhto nuorat orui jávohaga ja váccii milastis. Go sii bohte goahtái, de attii gufittatgálgu sutnuide borramušša. Boarrásut ii borran maidege, dušše čierui ja hálidii vuolgit ruoktot siidasis. Nuorat borai mielastis buot, maid son oaččui. Dan dihte liikojedeje gufihttarat sutnje bures, go dat mánná leai duhtavaš juohke dáfus. Boarrásabbui sii eai liikon, dasgo dat leai árgi ja čierui. Gufhttarat jerret: -Mii váilu dus, go don čierut nu bahččagit? -Ruoktot áiggun vuolgit! Sii fállet sutnje máŋga čáppa ja divrras attáldaga, muhto ii son dain fuollan. Dan dihte rissejedje su dávjá, muhto ii dat veahkehan maidege. Dan dihte árvališgohte sii gaskaneaset: -Dat lea buoremus, ahte doalvut fastain seammá sadjái, gos dat lea váldojuvvonge. De vulgii gufihttaráhkku su fastain doalvut ja doalvvui dan báikái, gos son leai váldánge ja guđii dasa. Dan gaskkas ledje vuolgán ohcat dan láhppon máná guoktá, ja sii gávdne dan máná dan vuovddi siste.Sii jerret: -Gos viellja lea? -Ovllá- vilja leat amas olbmot váldán, vástidii son. De árvidedje olbmot, ahte gufihttarat leat váldán. Dan dihte jerret: -Eaigo du váldán amas olbmot? -Válde gal, vástidii son, muhto mun ballen sis ja čirron dassážii go mu fas dolvo ruoktot. -Eaigo dat olbmot addán dudnuide maidege borrat? -Adde gal muhto mun in borran,vástidii mánná. Dasgo gii ii bora sin borramušaid, de dat beassá eret. -Boraigo Ovlla- vieljjat? -Borai gal, vástidii mánná. Dan dihte fertii dat nuorat leat gufihtarin oppa eallináiggis. Kilde: 'Sangens kraft'-grønlandske og samiske myter og sagn- redaktion Klaus Slavensky (Det danske center for menneskerettigheder)
  Samisk - Samigiella
Les mer »

SKIBOTN SKYTTERLAG
Det er snart 60 år siden Skibotn skytterlag ble stiftet. Skytterlaget eier Olderbakken skytterbane og skytterhuset. I dag er det ikke lov å skyte på skytterbanen fordi den er så dårlig. Skytterlaget har også en miniatyrbane nede i kjelleren på samfunnshuset. Den brukes både av voksne og barn, miniatyrskyting og skytterskole. De voksne og noen av barna skyter også felt og på skytterbane ute. Nå har Skibotn skytterlag ca 50 medlemmer, men for noen år siden hadde skytterlaget mest skyttere av alle skytterlagene i Norge. Laget har tenkt å bygge ny skytterbane på Olderbakken. Skrevet av Robert, 4. klasse 1995 /96
  Historie
Les mer »
Skibotn skole
Skibotn skole ble bygd i 1936/37. I begynnelsen var den en internatskole. I 2.etasjen var det 2 store sovesaler,spisesal og kjøkken. Skoleelevene her i Nord-Troms (Storfjord, Kåfjord, Lyngen Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen) og Finnmark ble ofte samlet i internat for å lære norsk. Mange av dem snakket til daglig bare samisk eller finsk. Så kom krigen i 1940, og i løpet av krigen ble skolen brukt til feltsykehus. Etter krigen er skolen utvidet 2 ganger. Først i 1978 fikk skolen egen gymsal. Den 27.mai det året ble Skibotn samfunnshus innvidd. Til innvielsesfesten skrev vår gamle bygdedikter, Anton Sommerseth, en sang til melodien « Norge i rødt, hvitt og blått.» Her er første verset: Nå har vi fått vårt samfunnshus. Det feirer vi med sus og dus og brus i alle krus. Vi takker en og hver især for jobben som er utført her. En riktig bragd det er. Det har vært planlagt i nesten tjue år å bygge et hus som kan bedre bygdas kår. Og nå har vi fått oppfylt den drømmen . Det skal brukes til stort og til smått. Og vi har gått det etter i sømmen. Det er vårt, det er flott, det er godt! Før det ble 9 – årig skole, gikk elevene 7 år på skolen her og 1 år framhaldsskole på Hatteng. Skibotn krets fikk egen ungdomsskole i 1986/87. Disse elevene var også de første som ble konfirmert i Skibotn kapell den 1.mai 1988. På slutten av 70 – tallet begynte skolen med førskole for 6 åringer. I dag har skolen ca. 100 elever. Vi har finsk og samisk i tillegg til vanlige skolefag. Skrevet av Hanne Margrete, 4. klasse 1995/ 96
  Historie
Les mer »

Som ilden fra Sinai
Ikke visste jeg før at Lars Levi Læstadius var kommet av så fattige folk, men noe leste jeg i bøker jeg fikk til låns – videre hørte jeg om det av de predikanter som var best underrettet om hans liv, og nå, når jeg har fått visshet for min viten, står denne manns hendelser og hans virksomhet for meg som noe i ett og alt helt forunderlig. Det er legenden, tenker jeg meg, om et menneske som Gud selv rører ved, og mot dets vilje fører innpå nye spor. Og så en dag finner det mennesket som ved en åpenbaring selv veien. Endog forut for hans fødsel var det tegn at hans mor to ganger drømte at en liten gutt ved navn Lars Levi sprang etter henne. Dette tok hun som et varsel om barnets navn. Og da han skulle føres til dåpen, bar hun ham selv på armene syv mil, ikke etter noen landevei – men over myrer og fjell og mellom grenene og stammene i sti-løse storskogen. Faren hadde hadde styrt med et bergverk, og da dette stanset, slo han seg ned som nybygger i en helt vill og øde egn, tett under det skyhøye snefjellet Peljekajse – ja endog i selve fjellskyggen, har jeg hørt. I det hjemmet fødtes både Lars Levi og hans bror Petrus. Frost stod av myrene og ingen kunne her samle annet enn armod, her var ikke levested for mennesker, og heller ingen veifarende såes hele vintertiden, men vargene kunne da titt og ofte flokkes i den dype sneen, hylende omkring huset. Senere flyttet de til Arjeplog kirkeplass. Dette var så å si hjembygden, ettersom deres stamfar, fra Læstad by i Ångermanland, ble prest her i 1650-årene – eller i våre fjell. Siden hadde slekten sittet som prester her fra far til sønn, like frem til deres farfars dager. Men heller ikke på dette stedet kom de til noen slags velstand. Nei. Og enskjønt i armoden til de tider måtte kalles stor og alminnelig i hele bygden, fantes ingen så utfattuge som dem, de var å regne for de ringeste av alle. Faren såes ikke ofte, han var en omvandrende limkoker som kokte lim av reinens felte horn – og moren, som var alene om garnfiske, markarbeide og husgt i vedskogen, måtte holde de to små barna bundet når hun forlot huset. Lars Levi sier senere i en preken at den fattige må væte sitt halmbrød med tårer og titt og ofte legge seg hungrig på halmen. Og annerledes hadde de det ikke i det hjemmet. Derfor synes det meg også stort og ufattelig at disse brødre begge nådde frem til høy lærdom. Best evner hadde vel kanskje Lars Levi Læstadius, idet han alt som ung student vant hel berømmelse i naturvitenskapen. Ja, han gikk i sin fattigdom flere hundre mil til fots med sekken på ryggen for den vitenskapens skyld og fulgte blindt det ord at mennesket skal tvette sitt ansikt og salve sitt hår, så det ikke på ham kan sees at han faster. Mange mente også at her hadde han en fremtid i ære. Men han måtte vel være en ekte Lapplans sønn ettersom han kom på den tanken at han ville fare hjemover og bosette seg som nybygger mellom sine fjell. Det var endog med besvær hans lærere fikk ham overtalt til først å ta presteeksamen som hans forfedre hadde gjort det. Og straks han var ferdig med den, ble han helt overrasket da en biskop skaffet han Karesuando sognekall som han ikke hadde søkt. Jeg søkte det i ditt navn, sier bispen. Og kanskje du vil gjøre meg til løgner, spør han. Lars Levi Læstadius vill eikke gjøre bispen til løgner, men tok det som en tilskikkelse. Spente så en dag sekken på ryggen og vandret nordover. Da han dro gjennom Arjeplog, hjembygden, kjente ingen der engang det fjerne Karesuando ved navn. Så ringe var forbindelsen over de store lappmarker. Ja, selv Gellivare var på den tiden et helt fremmed land for folket i Åsele – og møttes ved et tilfelle lapper fra de forskjellige teltbyer, måtte de gjøre seg forståelige på kvenens språk, da de selv ikke engang hadde helt samme navn på Gud, men kalte ham Ibmel i nord, og Jibmel og Jubmel etter hvert som det bar sørover. Til det nordligste hjørne, langt oppe i Ibmels land kom nå Lars Levi som prest. Forbi kikestedet buktet Muoni elv seg og bak den blånet Suomi-fjellene. Han giftet seg med en nybyggers datter, Brita Kajsa fra Kvikkjokk, og levde i mange år ubemerket som nybygger, prest og lærer. Menigheten var forsømt – og han sparte seg ingen møye med å gå omkring i kåtene og undervise de vankundige. Han var spedbygd, gikk i borgjørerdrakt av grått vadmel, og fikk tidlig en foroverbøyd gange av alle de byrder han under lange vandringer hadde båret på ryggen. Men også her måtte han flittig samle til huset. Og når han kom med børsen på armen hjem fra Karesuando moer, var det ham en fryd at hans lille sønn Lars Levi sprang ham i møte, for i jakttasken hans å finne viltet og bringe det til moren. Ellers hadde han bekymringer nok. Meningheten var ikke bare forsømt, det var enn videre i den stor sup-tiden, da folk som reiste mellom bygdene holdt sin vei etter sup-trærne, og hver gang de nåkke et slikt merketre stanset de, tok brennevinet opp – og drakk seg på den måten milevis fremover. - Viinatuvla, brennevinsflommen, voldte størst oversvømmelse på alle kirkesteder – men de handlende forfulgte også lappene i fjellene med tømmeret sitt og tilbyttet seg for denne drikken slaktereiner. Når så kåtefolket var besjenket og tapte sin vaktsomhet, kastet vargene seg over hjordene deres, så mange på kort tid ble fattige og måtte bosette seg som fiskerlapper langs elvene, eller trekke til havkysten og der betle om barmhjertighet. Også små barn led i frostværet ille, når foreldrene tok til drikken. Og læstadius som så at samefolket var undergangen nær, ville virke til deres redning. Men han fant liten hjelp i religionen, tvilte kanskje også på sin kallelse – og slik hadde fordervelsen grepet om seg, at folk aktet ikke mer på landets lov. Da forbudet var kommet, farget forhandlerne drikken rød som vin. Og klokkeren i hans egen menighet solte under gudstjenesten brennevin bak kirken hans. I drikker Herrens kalk i kirken og djevelens kalk bak kirken, sa han, den gang vekkelsen brøt frem. Men mange anfektelser skulle han gjennomgå og lenge skulle det ennå vare før han fikk den rette kraft og myndighet. Allikevel går det til sist slik, at det som skal skje, det skjer: Gud selv rørte ved ham. Han mistet sin lille sønn Lars Levi, for i drømme å se ham komme springende mot seg i møte fra paradisets grønne strand. Enn videre forberedtes han gjennom en hard sykdom som han selv mente var sykdommen til døden. Mennesket har ingen kjennskap til dagen og timen, og ikke visste han selv at nå først skulle hans liv begynne, at nå forestod de virksomme år. Men på en visitasreise i Åsele lappmark hendte ham noe helt forunderlig. Etter prekenen kom han her i tale med en ung lappepike ved navn Maria. Og denne enfoldige pike åpenbarte ham hvordan hun på sine komager hadde vandret gjennom mange lappmarker og overalt søkt det lys hun ingensteds fant brennende. Fra kirke til kirke hadde hun lagt veien, og med prestene hadde hun talt, men ingen visste å si henne ord som kunne være til noen hjelp og rettledning. Først under en samtale med den milde og kristne presten i Nora løstes hennes tvil, og hun fikk igjen troen, ny og levende. For læstadius var hun et nådens sendebud. Hun lærte ham i sin troskyldighet så meget at også for ham begynte et nytt liv – og han så henne siden som en Maria sittende ved Jesu føtter. Fra den dag fikk hans forkynnelse en helt annen styrke. Folk strømmet til Karesuandokirken og talte på veiene om de merkverdige prekenene. Men uvant som det var å høre lignelsene utført etter daglig talesett, vaktes hos menigheten stor uro. Mange søkte også til prestegården etter veiledning. Dette hadde aldri før hendt, men alt var forvarsler på det som skulle komme. Og nå er det jeg for mine øyne tydelig ser botpresten: Mot kirken vandrer han en vinterkveld over den blåsende sletten ved Muonio elv, og som menigheten myldrer ham forbi i sneen, føler han at hjertet treffes av et indre lyn – det er som ilden fra Sinai, Guds egen brann fra en høyere verden. Og i den klarhet han gjennomfares av, gripes han av angst for sin uverdighet til å lede så mange blinde mot evigheten. Men tvilen fikk ingen vekst. Som et himmelens tegn strømmet nå også lyset ut fra kirketaket – og Guds ånds nådevirkninger kom den kvelden over forsamlingen. Klokkeren, den hedningen, som fra gudstjenesten lokket folk til brennevinshandel og titt og ofte tok flasken frem fra koftebarmen og drakk i selve kirkedøren for å vise hvor ringe han aktet både lov og prest – han måtte nå under hele prekenen holde seg rolig på plass da kirken var ufremkommelig full av mennesker. Flere blant forsamlingen så sorte fugler sitte på den mannes skuldrer og med sine lange nebb pikke fra ørene hans hvert korn av den helligånds sæd. Og alle vendre seg mot ham da presten sa: Ikke er det Gud, men djevelen er det som har gjort noen fattige og andre bunnrike – og ved fordervelsens drikk har han gjort det. Brennevinet, det fargede, det røde, er farget med disse fattiges blod. Mødrene forlot for den drikkens skyld sine hjelpeløse barn. Men Herren ville nå høre de spedes klage og gråt på marken, likesom han en gang hørte Ismaels røst, da han mors Hagar hadde kastet ham fra seg så han skulle gråte seg til døde også. Og morderengelen hadde herjet stammene i hundrer av år. - Han vendte seg med lovens strenghet mot deres usseldom, også disse stammer hadde fått sin dommer og profet – og når han talte om den ukjente guden ble forsamlingen grepet av skrekk, og de botferdiges angrep blandedes med de benådedes gråt av lykke. Vekkelsen fulgtes av jordskjelv som Frelserens død og oppstandelse, og mange så syner som i det første kristne tider. For noen vistes hans fotspor fra Getsemane til Golgata, andre så ham selv oppreist på korsets tre, noen hørte endog hans stemme. Og Læstadius tolket dette slik at ordet ble til kjød. Ja, sa han, nå ble det levende i deres hjerter. Derfor ropte åndens fattige ikke mer etter den ukjente guden – gi oss Gud, vis oss Gud. Lynet hadde slått ned som de troende sier. Og ilden bredte seg over mange lappmarker. Mest var det sin disippel, kvenen Johan Råttamå, hvis navn betyr jordrydderen, som Læstadius skikket med strenge sendebrev rundt om i menighetene. Og hvor læren bredte seg, bekjente de nyvakte sine synder for forsamlingen på samme måte som den enfoldige lappepiken engang hadde fortalt Læstadius om sitt liv, og derved åpenbart ham den vei som inntil da hadde vært skjult for ham. Og de troende gav bekjenneren syndsforlatelse i følge Frelserens ord til sine dispiler: Dersom I forlater noen deres synder ere de dem forlatte. -Ikke var det alltid godt for flyttlappene å søke til kirker av tre og av stein, men etter den nye lære visste de at Gud bor i den troende, og når han taler med en vakt, en bror eller søster, da taler han med Gud selv. Det viktigste er ikke altrene og de murede steinene. Både samefolket og de øvrige stammer elsket Læstadius. Han var, sa de, etter Guds nådige kallelse fremstått i Torneå lappmark for her å virke som døperen Johannes i Judeas ørken. Det sendebrev som Råttamå, jordrydderen, leste opp i Jukkasjärvi, nevnte alle de folkenes synder og sluttet så: Og for disse kristelige gjerningers skyld håper de å bli prester og dommere og landshøvdinger i mørkets rike. Råttamå talte med ro og myndighet – og skjønt mange stod ham i mot, vant han stor fremgang for læren. Også hans bror var disippel, men uten hans gode gaver, og denne ble som utsending i Tärändø ille stedt. Folk der ville ikke fordømmes, de trakk ham etter håret, sønderskar pelsen hans med kniver og lot ham såvidt slippe med livet. Så hardt gikk det iblandt for seg i vekkelsens første tid. Men det var også harde og farlige ord Læstadius sendte ut. Tre år etter hans forflytning til Pajala hendte ulykken i Kautokeino. Opprørerne der var kvenblandede lapper innvandret til Norge fra naboprestegjeldet Hætta over på Finlands-siden. Og nå ville hans motstandere tillegge ham alt ansvar for mord og brann og villfarelser. Men kort tid før ulykken inntraff, hadde Læstadius i Karesuando forsøkt å tale medlemmer av Kautokeino-sekten til rette, uten at de ville høre på ham – og han tok derfor ingen blodskyld for den hendelsen. Fra vekkelsens begynnelse var hans liv en bestandig kamp, like til han 61 år gammel ble kastet på dødsleiet. Da den ene hånden var stivnet og han hadde rakt sin hustru den andre og takket henne, spurte han hva for en ny doktor var kommet til deres sted. Hun svarte : Du må drømme. Så slo han øynene ned og sa : En fager kvinne var her, gjester fra himmelen henter mig. - I sin barndom hadde Læstadius i et drømmesyn sett en ung kvinne som svettet fra pannen blod for kristendommens skyld, og nå kom kanskje kvinnen fra det synet igjen – eller han så lappepiken, den unge Maria som en gang hadde ført ham på det nye livets vei. Ja, så har selv jeg tenkt meg det. Og han som i anfektelsens tider hadde sett djevelen som en bjørn under sengen, han døde året 1861 utstrakt på et bjørneskinn i et fattig hus i mine fedres hjembygd Pajala. Om lærens opphav kan kanskje meget sies. Men han fikk drevet ut morderengelen av en stamme som var undergangen nær, og skal treet dømmes etter fruktene, ser jeg ikke bedre enn at hans virke må være sprunget av en god rot. Læren hadde trengt frem til havene i øst og vest og bredte seg fra Finland nordover Russland, hvor de små kirkene har spir, ikke spisse som våre, men runde, ganske som en oppvendt nepe. Og også på den kanten nådde han lære havet. Først undret det meg at en enkelt mann kunne få så stor innflytelse over tre helt forskjellige folkeslag. Men så randt det meg i minne at lappene sier de forstår Læstadius som ingen annen, fordi han er av lappætt, han er en av deres egne. Det samme sier også mitt folk, kvenene. Og nå forholder det seg så underlig at han både fra farmors og mormors side, om enn langt tilbake, nedstammer fra lapper. Lesre jeg hans skrifter, sier jeg alltid til meg selv at han tilhører mine fedres folk – og jeg kjenner i hans tale titt og ofte kvenen. At også dette er riktig tror jeg nå er helt forvisst, da hans mor, etter hva jeg har hørt er kommet av kvener. Og ettersom han enn videre tilhører god gammel svensk presteslekt, forenes i ham de tre stammene. Hans taler kan være liflige, men helst leser jeg de i hans kvenske postille som jeg har liggende på bordet mitt, og det står for meg at på det språket har han tenkt sine tanker, og når prekenene hans oversettes, da forekommer de meg helt forfalsket. Heller ikke er han full av bare strenghet, nei hans ord kan falle stillferdige og milde som ved avskjeden i Karesuando. Han sa da om seg selv at han, som husbonden hadde befalt, nå dro bort for å gjø av andre tyver. Og til menigheten sa han: Så lever vel i Faderens varetekt, alle nådens små hunder!Lever vel, alle tittinger og svaleunger! Den nådige Herre Jesus bevare Eder fra høkens klør og mette Eder med mygg. Lever vel I Jesu lam som overhyrden fikk rive ut av vargens grådige gap! Den Herre Jesus lede Eder på de beste gressganger og føde Eder med det beste vollhøy når vinteren kommer. Lever vel, I små melkeaks som ennå vokser på Herrens aker! Den himmelske sædemann gi godt og tjenlig vær at I kunne modnes før frosten faller på og gi en fager grøde som høstmennene kunne samle i lade. - Slik talte han. For tilhørerne var det som når vårens regn freser i tøsneen – og folket med flyttveiene gjennom vinterlandet og over blåste fjell, visste nå at ingen var for ringe for nådens rike. Nei ingen. Selv de små melkeaksene hadde han nevnt. Herre Jesus. Og hans disipler dro ut. Avskrift etter kopi av ukjent forfatter.
  KRL
Les mer »
Skolen før i tiden
Jeg intervjuer Rasmus Engstad. Det var ikke eget skolebygg, skolen var hos tante Mina på Oteren. Peder, mannen hennes, var pedell; han fyrte i ovnen og tente parafinlampene før skolen begynte. Tante Mina kokte havresaft som vi drakk til maten. Istedet for frukt hadde vi en skjerpet brødskive til å rense tennene med. Hver dag var det kristendom i første time; utenatlekse (salmevers osv). Det var skole 6 dager i uka, de to klassene gikk annen hver dag, småskolen og storskolen. Enkelte gang kunne kretsformann komme og høre på undervisninga i kristendommen. Det var verken sløyd eller håndarbeid og nesten ingen elevøvelser i naturfag En øvelse var veldig populær; å lage telefon ved hjelp av blekkbokser, sytråd og fyrstiker. Elevene gikk for å møte læreren om morgenen.Det var stor respekt for læreren. Det var ikke bibliotek på skolen, men læreren hadde en bok-kasse hjemme hos seg, som elevene fikk låne fra. Det var aldri elevkvelder eller omvisninger. Vanlige ute leker var slåball, paradis, kaste på stikke, vippe pinne og ringleker. Under krigen var læreren en sersjant med et trebein. Med han hadde vi utegymnastikk, bl.a. hoppet vi over møkkerdunger. Vanlige skolefag var kristendom, norsk, regning, naturfag, geografi, historie og sang. Kona til en av lærerne var sammen med oss i sangtimene. Den beste læreren jeg hadde het Åsulv Lande. Engang var det skolestreik i kretsen. Det kan man lese mer om i boka «Gløtt inn i skoleutviklinga i Troms». Det mest leie som skjedde var da Nikken ble drept av en landmine. Intervjuer: Hanne Margrete Engstad Desember 1997 Skrevet av Vebjørn, 3.årstrinn
  Historie
Les mer »


« Forrige side -  Flere artikler »

- Design/ utvikling: STORFJORD DATA 2©06 -